The True Story of Herrmann Hitler: the Son of Adolf Hitler

Fabuleringer over mulighetene for at Hitler hadde en ukjent sønn, er jo ikke av helt ny dato. Spekulative hjerner kan som kjent beskjeftige seg med de villeste fantasier. Odd Arild Ellingsen har kanskje i utgangspunktet satt seg fore å skrive en røverroman om temaet, og det er legitimt nok, men han prøver også å gape over adskillig mer.Det er frilansjournalisten Edvard Brikkes nedtegnelser om jakten på dette avkom vi leser i "The true story of Herrmann Hitler - the son of Adolf Hitler". Edvard er en rufsete, desillusjonert og ofte pengelens mann som farter rundt om i verden for å finne stoff til avisartikler. Værer han et scoop, blir han nokså balstyrig. Og hva er større scoop enn at Hitler vitterlig hadde en sønn? Kristi gjenkomst?
Stil og språkfeil.
Et påfallende trekk ved boken er den heseblesende stilen. Setningene er spekket med store bokstaver og utropstegn, gjerne flere i slengen. Det vitner jo ikke akkurat om tiltro til egen språklig slagkraft. Edvard medgir et sted at han ikke kan skrive, fordi hans kreativitet er ødet på å skrive sensasjonsoppslag i eningen. Det får være som det vil, men i lengden blir boken slitsom. Ordforrådet er jevnt over bra, men her er altfor mange elementære språkfeil. Forfatteren omtaler seg selv som "snart pensjonert filolog". Det er neppe norskfilolog han er.Jakten bringer vår mann fra New York til Østerrike, Tyskland, England og til sist tilbake til Østerrike. I London skaper forfatteren spennende situasjoner, og innimellom er det tilløp til selvironiske underfundigheter fra Edvards side. Endel selvransakende observasjoner har psykologisk gyldighet, men de utarter etterhånden til mas. Det som definitivt ødelegger, er avslutningen. Her blir leseren regelrett snytt. Denne leser fornemmer at Odd Arild Ellingsen simpelthen skriver seg fast.